Nærhet redder liv!

For nærhet til føden

Kontakt oss

Nærhet redder liv!

For nærhet til føden

Kontakt oss

Nærhet redder liv!

For nærhet til føden

Kontakt oss

#Nærhetredderliv

Fra globalt til lokalt

Denne sentraliseringen av fagkompetansen ser man over hele Europa. Situasjonen er det samme overalt. Fødeavdelinger slås sammen og dette får konsekvenser for kvinner som må reise langt. I England er det lignede tilfeller. Det spares lite på sammenslåing. Kvinner er mest fornøyde på de mindre avdelingene. Det mangler forskning på hva det koster samfunnet i de tilfeller kvinner og barn opplever skader og traumer som følge av transportfødsler. I september deltar Bunadsgeriljaen på en fagdag med jordmødre fra hele Europa, hvor dette er tema.

Leger uten grenser melder om at situasjonen for de fødende globalt er i krise. Det utdannes for få jordmødre som kan forløse kvinner vaginalt. I områder som har vært preget av krig er andelen keisersnitt svært høy, faktisk opptil 80 prosent. I motsetning til Brasil, hvor kvinner med høy utdannelse velger keisersnitt, da det er status og praktisk å planlegge nedkomst med tanke på jobb.

Artikler

Her finner du artikler og fakta om hva konsekvensen av lang reisevei til føden kan bety, og hva Bunadsgeriljaen har gjort for å hindre dette

Fødselshistorier, apeller og hendelser rundt fødeavdelingene

Les noen av apellene og de sterke historiene fødende kvinner forteller fra rundt om i landet.

Beskrivelse av fødsel 2.september 2016.

Anita Strømme Solvang

Svangerskapet hadde gått normalt, bekkenplager og kvalme som mange andre men ellers normalt. Dette var mitt 3. svangerskap, og jeg hadde fra før 2 velskapte barn på 4 og 7 år
hjemme. Pga noe høy BMI tok jeg to glukosebelastninger som begge viste normalt,
etter anbefaling fra jordmor.

På innskrivingssamtale på sykehuset ble vi enige om at jeg skulle få epidural på fødselen, dette pga lang åpningstid og følte jeg hadde fått en roligere og god fødsel på nr. 2 med epidural. Jeg har også gruet meg veldig mye og var veldig
engstelig for fødsel så derfor fant vi ut at jeg settes på epidural (hvis det lot seg gjøre).

Fredag 2. september var jeg i uke 40. Hadde ikke merket noe før, men idag kjenner jeg at det er
ting på gang. De to forgående fødsel har startet med vannavgang og rier som har tiltatt i styrke. Dette var annerledes. Rier av på og, veldig uregellmessig på formiddagen. Tar tiden med rieteller app. Riene tiltar i styrke, fremdeles
nokså uregelmessige men er i kontakt med sykehuset når det er nede i 10 minutters mellomrom.
Sykehuset sier at det er fullt på fødeavdelingen. Om jeg vil gå hjemme litt mer og se hvordan det
går. Gir beskjed at jeg er rødmerket risikofødende og skal dermed føde i Kristiansand.

Venter hjemme i cirka 1 time.

Ringer tilbake og sier at nå kommer vi inn, riene har fremdeles uregelmessig intervall, men de har
god styrke og de kommer med alt mellom 3 og 7 og 12 minutters intervaller og det begynner å bli rimelig vondt.
De sier at det er litt fullt (gir ingen løsning på det problemet) men at vi bare må komme inn. Ja
hva ellers skal vi gjøre? 

Kjører inn. Jeg går inn mens far parkerer på langtidsparkering som er et stykke unna, og tar med bag og ting opp. Regner med å være her en stund...

På undersøkelsesrom blir jeg undersøkt av jordmor. 4 cm åpning. Rier er kraftige og på den
halvtimen jeg er der og har sånn fosterscannings-belte på meg øker riene veldig
på. Jeg klarer ikke ligge med belte på rygg pga bekkenløsninggsmerter. 

Vi er alene for det meste på undersøkelsesrommet meg og far. Jordmor er ute på gangen og diskuterer med lege hva de skal gjøre med meg.

Det er fullt. Jordmor kommer inn igjen og sier vi må kjøre til Arendal. Jeg sier at dette følesikke greit.


Hun sier at alternativet er å føde her, på undersøkelsesrommet, uten smertelindring. Det er helt uaktuelt å ikke ha noen form forsmertelindring. Jeg føler jeg må velge mellom pest eller kolera. Jordmor antar at dette kommer til å ta en stund.

Siden de to foregående gikk noen timer. Jeg forklarer at fødselsforløpet denne gangen er helt annerledes. De to andre var nokså like med vannavgang etterfulgt av regelmessige rier som økte i styrke og intervall.

Ber henne undersøke igjen, føler og sier fra om at ting skjer fort. På den halvtimen jeg har vært der har jeg gått opp fra 4 - 5, 5 cm åpning. Det er mye. 

Så da blir det Arendal alikevel da, de har ikke kapasitet til oss (og vi har følelsen av å ikke være velkomne). 

Idet vi da forlater Sørlandets sykehus, blir jeg stående nede i ganga, alene støttende til en vegg og gråter. 

Det er forferdelig vondt. Ingen følger oss, ingen spør, folk går forbi (også gravide som sikkert syns det ser rimelig kjipt ut med kvinne i fødsel som står å griner og blir sendt avgårde fra føden - i fødsel), ingen rullestol. Ingen har foreslått ambulanse eller følgebil. Det føles forferdelig, og føler meg helt forlatt til min egen skjebne. 

Minuttene går sakte mens jeg venter alene i ganga, mens far løper helt ned til langtidsparkering igjen for å hente bilen. Hva er dette for slags sykehus? Far kommer...og vi kjører..fort...til Arendal. 

Redd vi skal kjøre feil. Vi har aldri vært der før. Riene kommer hele bilturen tett som haggel og kraftige. 2 minutter mellom. Ingen hyggelig biltur.

Hva om det hadde skjedd noe i trafikken? Hva om ungen ville ut underveis? 

Vi kommer frem til Arendal sykehus. Vi hadde ringt underveis. Jordmor står klar utenfor. Hun venter på at vi skal komme i ambulanse... Neida - her kjører vi privatbil. 

Hun ble ganske forbløffet. Lang historie kort, inne på føden går alt svært raskt. Intense rier og flere forsøk på å sette veneflon for å sette epidural går ikke.. Lystgass er redningen.. og en velskapt, nydelig liten gutt blir født bare TRE KVARTER etter vi er inn døra.


Så alt gikk jo til slutt greit med oss. Barsel og fødeavdelingen i Arendal - virkelig tommel opp. Fantastisk personal, ro, flotte lokaler og en føler seg GODT ivaretatt og forstått.


Det er ett stort sykehus, hvor det garantert er noen rom tilgjengelige - om ikke fødestuer - så har de vel rom og leger som helt sikkert er trent i fødsler - og jeg regner med det fins tilgang til smertelindring andre steder enn på de fem fødestuene som var fulle. 

Hva skjer med pasientomsorg? Helt borte. En er redd og har vondt og føler seg ytterst forvist vekk. Bokstavelig talt.

Hva om dette hadde vært en mann med hjerteinfarkt. Hadde man kunne sagt til han at "beklager vi har fullt"? 

En fødsel kan gå veldig bra men også bli komplisert og endre seg fort. For ikke å snakke om smertene - ingen form for tilbud av smertelindring! Jeg skjønner ikke at man turte å bare sende meg vekk på denne måten. 

Ambulanse skjønner jeg at sikkert hadde vært verre for meg, med bekkenløsningsproblemer å skulle bli fastsbunnet. Men hva med følgebil? Politibil? Sånn i tilfelle trafikkproblemer? Noe?

Jeg har blitt møtt med undring og sjokk hos jordmor, helsesøster, familie og venner, og også sykehusets egne folk på gyn. post i ettertid når jeg forteller. Jeg er glad jeg var tredjegangsfødende og jeg er ferdig med barnefødsler nå. 

Hadde dette vært med nr. 1 så er jeg jammen med ikke så sikker på at det hadde blitt noen flere. 

Denne ble også sendt til sykehuset som tok i mot meg som en pasientklage. Fikk et svar som blandtannet sa de sterkt beklaget at jeg ikke følte meg ivaretatt og at kommunikasjonen åpenbart hadde vært dårlig. Og at jeg ikke ville bli sendt til Arendal hvis de mente at jeg ikke ville rekke frem før jeg skulle føde. 

Kvinner som er i truende fødsel skal ikke transporteres til annet sykehus. 

Med vennlig hilsen 

Anita Strømme Solvang

Refleksjon fra en geriljakjemper

Facebookinnlegg fra 19.mai 2019

Jeg tenker på... I Norge betaler vi skatt. I alle fall gjør alle lønnsmottakere, pensjonister, uføre og andre trygdemottakere det. (Noen nullskatteytere er det jo rundtomkring). Vi betaler skatt av lønna vår. Og vi betaler avgifter i dyre dommer på det vi har igjen etter at skatten er betalt til felleskapet.

Det blir mye inntekt til Norge AS det. I tillegg til oljemilliardene. VI (folket) har valgt noen politikere til å forvalte disse pengene. 

Dette er FELLESMIDLER som skal benyttes til velferd, helse og infrastruktur. 

For å minimere forskjeller mellom fattig og rik, uansett hvor man bor i landet.

Hvem i all verden har sagt at disse felleskapsmidlene skal brukes til å senke skatten til de som har mer enn nok til smør på kaka og er friske og raske?!? Til bedrifter som går så det suser. Til direktører og fallskjermer og kjempe lønninger, og rike kamerater ...

Norge ER et rikt land. Vi HAR penger nok. Men de blir ikke fordelt slik folket vil. Slik folket har behov for. Selv om det er VÅRE penger, FOLKETS penger det er snakk om ...

Politikerne har blitt tildelt det ærefulle oppdrag å representere oss, og handle på våre vegne!

Da MÅ de bevilge mer penger fra fellesskapets kasse til velferd og helse! Det er rett og slett folkets vilje og krav. Helse og sykehus vil aldri kunne gå med avkastning og pluss i regnskapet i god BI stil.

Det er DERFOR vi skal bruke av fellesskapets midler for å sikre god velferd og infrastruktur til ALLE.Da MÅ de bevilge penger til sykehusene. Vedlikeholde bygningene som er vårt felleseie. Sørge for- og oppmuntre til-utdannelse for fagfolk på alle nivå. For å sikre vårt basale behov av trygghet i sårbare (og akutte) situasjoner. 

Foretaksmodellen fungerer ikke til dette bruket. Punktum. 

Det har vi smertefullt erfart. Det er lov å tro at noe skal bli bra men så blir det ikke det likevel. Det er da de kloke sier: "beklager vi tok feil, så vi må finne en annen måte å gjøre det på". 

DET ER FAKTISK ALDRIFOR SEINT Å SNU! Vi kan ikke legge ned flere sykehus og helsetilbud! De har vært rasert i tiår etter tiår nå (uansett hvem som har sittet ved makta). 

VI MÅ FORDELE PENGENE PÅ EN NY MÅTE. Vi krev at våre ærefult innvalgt politikere tar styring og viser politisk vilje til å utjevne forskjellene. Vi krev at alle sykehus og fødeavdelinger vi har nå må bestå. Også i de grisgrendte deler av landet.

Max en og en halv times avstand til føde- og akuttsykehus for alle.

Kanskje må vi bygge opp igjen flere. Gruppa her har på en ufattelig flott og jordnær måte synliggjort hva som er i ferd med å skje. At skuta Norge AS er på veg mot grunnene utpå Hustadvika..

Vi må bare fortsette å stå på krava! Vi må kjempe imot. Både med og uten bunad. 

Når jeg no er i god gang med et altfor langt innlegg.. så lurer jeg også på... Hvordan (i huleste heita?!?) kan disse politikerene som snakker så varmt for kvalitet, kompetanse og faglig gode miljø RASERE gode rehabiliteringsmiljø og legge dem ned?!? Og overføre ansvaret til hver enkelt kommune (som sliter mer en nok med økonomien fra før). I hvilken kommune vil vi finne kompetanse på kreftrehabilitering, hjerte, lunge, reumatisme, ALS, parkinson, slag, trafikkskadde ...?  

Vi har ikke engang leger som har kompetanse på dette i alle kommunene... Jfr fastlegemangel.. 

Hvor blir det av spisskompetansen og fagmiljøene som har blitt opparbeidet i over hundre år da? 

DET MÅ TILFØRES FRISKE PENGER TIL HELSE! Det nytter ikke å koke suppe på en rusten spiker og tro man får et måltid som metter.

Vennlig hilsen
Juanita Møkkelgård

APPELL VED STORTINGET

Anja Cecilie Solvik 29.04 2019

Kjære forsamling, kjære aksjonister , kjære bunadsgeriljaer, siden 1 april har vi greid å etablere et grasrotopprør, en folkebevegelse ingen har sett maken til i nyere tid. Vi har blitt sammenlignet med da kvinnene i innledningen til den franske revolusjonen marsjerte mot Versaille for å hente de uvitende for å vise dem realitetene. 

Dette er et opprør av folket for folket som startet i Kristiansund og Nordmøre og som har spredt seg til hele landet

Vi har på seks uker blitt over 70000 medlemmer. Det har ført til at vi har innflytelse på de som skal styre landet vårt. For det er slik at helse er et politisk anliggende, det er et politisk ansvar. Og vi mener det er politikernes plikt til å gripe inn i tilfeller hvor helseforetakene har fatt vedtak som vil få store konsekvenser for både ansatte og pasienter i fylkene. Å vedta en sammenslåing av to fødeavdelinger betyr en brutal nedleggelse av en av dem. Konsekvensen på Nordmøre er at kvinner får enda lengre reisevei til føden.

Dette gjelder spesielt kvinner i distriktene. For dem kan reiseveien bli opp til fire timer lang. Og med en følgestjeneste som ikke oppfyller kravene. 460 jordmødre på 56 tusen fødende er riktignok 260 mer enn ved forrige regjering men langt fra nok. På de siste førti år har antall fødeinstitusjoner gått fra å være 130 til 45. 

Vi sitter igjen med 45 steder som kan forløse våre barn.

Dette er noe alle de politiske partiene har på sin samvittighet og nå ser det ut til at fire til ligger med hodet på blokka. Sandessjøen, Innlandet, Brønnøysund og Kristiansund ligger lagelig til for Hugg og kutt. 115 fødetilbud er rasert på kort tid uten at vi kvinner har får særlig mulighet til å uttale oss om det.

Vi har tålt for mye for lenge, vi har ligget stroppet fast i bil og ambulanser. Vi har født i veikanter, i busslommer, i bakseter, i luftambulansen, i båt, på legekontor, i gangen hjemme, i bil på vei til sykehus.

367 kvinner i året rekker ikke frem. Og det finnes mørketall. 

Når vi vet ut fra forskningsrapporten til Hilde
Egjom at risikoen for død eller skader på barn er opptil tre ganger så høy ved transportfødsler så er klinkende klart, dette er et politisk spørsmål, dette kan ikke overlates til helseforetakene. Det står om liv. 

Hvor mange flere, vi bare spør. Når er det nok?

Det hjelper ikke å kompensere med tiltak som hotellovernatting, når vi vil ha nærhet til føden. Det hjelper ikke å bygge store fellessykehus når vi likevel ikke rekker fram. Vi vil ha en seng å føde i, vi vil ha tilgang på kyndig kompetanse, og vi
vil ha nærhet til akuttfunksjon. 

For en uke siden rodde ti bunadskledde kvinner en høygravid over talgsjøen i en åpen båt fra 1928. En tur som tok fem timer.

Dette for å symbolisere at frykten de fødende kjente på i 1928 er den samme vi føler i dag med lange avstander. Vi vil ikke være redde! Vi vil ha nærhet til føden. I dag er vi samlet fordi våre folkevalgte har nå mulighet til å redde enav de truede fødeavdelinger. SP har fremmet et forslag om å frede de tre enhetene som blir berørt av helseforetakets vedtak om kutt i mars. DPS, Aure rehab og føden ved Kristiansund sykehus.


Vi har jobbet med å overbevise opposisjonen omviktigheten av å enes om ett forslag. Vi vil innstendig oppfordre arbeiderpartiet til å forkaste sin innstilling og heller stemme på det forslaget som foreligger. 


Å frede fødeavdelingen frem til nytt et angivelig nytt sykehus skal stå ferdig.


Dersom KrF nå i dag også vil flekse muskler med oss så vil det faktisk være mulig å få et historisk flertall i dag for fødesaken. Og er det ett tema de bør flekse for, ja så er det trygghet for barn og mor.Freder vi føden i Kristiansund så unngår vi å øke antall transportfødsler på Nordmørefremover og det frigjør krefter til å kjempe mot nedleggelser av andrefødselstilbud som er truet. 45 er nok. Bunadsgeriljaen ror sammen i samme båt. 

Viror for livet!

Les mer om besøket på stortinget

Kort vei reddet liv

Facebookinnlegg av Bettina Lindgren

2012: Ambulanseturen hjemmefra til sykehuset føltes som en evighet når jeg begynte å fossblø i uke 24.

Den varte bare 7 min.

Jeg er evig takknemlig for nærhet til fødested. Det hadde aldri gått bra om de skulle ha kjørt meg i taxi over fjellet til en annen by. 

Dessuten var det uvurderlig å ha familien nært meg i den tøffe tiden. Bare tanken på å skulle
vært helt alene...

Heldigvis ble det ikke sånn og mirakel Max lever. 

Full støtte fra meg og Løvemammaenes
kamp 💪❤🦁

APPELL Sandessjøen.

Det er første gang jeg besøker helgelandskysten her i nord, og jeg er nærmest lamslått over naturen her. Jeg kommer fra Nordmøre, det er fint der å, og det e det som e grunnen til at æ e her, vi e i samme båt. Der har vårt sykehus vært nedleggingstruet i tyve år. For 8 år siden ble det vedtatt at det skal bygges et stort fellessykehus på Hjelseth utenfor Molde. I mars i år ble det
vedtatt å slå sammen fødeavdelingene Molde og Kristiansund fem år før det nye sykehuset står ferdig. Et vedtak som får store følger for fødende kvinner og akutt syke folk i vårt distrikt. Veien til fødeavdelingen blir nesten to timer lengre. I et område hvor tuneller kan være stengt og ras ofte går.  Lik som her på helgelandskysten ble vi.. 

forført til å tro at det beste tilbudet for pasientene får vi ved et stort fellessykehus. 

Det er ikke tilfelle. Sandessjøens fødeavdeling var i fjor best i test for å bruke et butikkutrykk. For det er det statlige helsetilbud har blitt. Butikk. Men det skal ikke styres etter bedriftsøkonomiste prinsipper,
mener vi. Overskuddet fra en fødeavdeling er det nyfødte barn og ut fra sykehus skal folk gå friske. Det er overskudd nok i verdens rikeste land.


Ringvirkningen av sentralisering, er at distriktene i Norge visner og dør. 

Dersom sykehus og utdanningstilbudlegges ned. Hva blir da igjen til de unge når de vil flytte hjem for å etablereseg, Ingenting. I løpet at de siste førti årene har vi redusert antall fødeavdelinger fra 115 til 45. 

All forskning viser at når avstanden øker fra hjem til føden øker sjansen for skader og dødsfall. La meg ta ett par eksempler:

23.11.2018. ble Haya Mayar's datter reddet takket være kort vei til fødeavdelingen. Og 29.2.1993, berger Geir Breivik kone og sønn på grunn av kort vei til fødeavdelinga, da et tilsynelatende normalt forløp endte i hastekeisersnitt. Og vi veit at av 9000 keisersnitt i året er over 5000 av dem hastekeisersnitt. Det lar seg ikke gjennomføre i en ambulanse. Vi er redd liv kan gå tapt. 

Konsekvensene av sentraliseringen kan bli at de unge ikke flytter hjem

Og til de unge vil jeg si at mens dere må rydde opp etter våre miljøsynder tar vi denne kampen for dere, for det gjelder deres fremtidige fødested og arbeidsplasser. Og vi er Bunadsgeriljaen! 

Foreningen som på en måned har 30 tusen medlemmer og kjemper for det som burde være en selvfølge, En fødeavdeling i nærheten med akuttfunksjoner.

Det må bli slutt på at spebarn skal oppkalles etter ambulansesjåfører og taxisjåfører. 

Nesten 400 barn blir født under transport eller ufrivillig hjemme hvert år. Dersom vi har en helseminister som er fornøyd med dette, så har vi et problem. For det er en mager trøst for en mor og en far hvis barnet blir skadet eller dør som følge av manglende fødselshjelp i tide, at helseforetaket sparte noen få kroner. Det vil vi aldri godta! 

På Visitt Norway så står det at : 

Helgeland ligger som et langstrakt smykke sør i Nordland. Her kan du vandre i høyreiste fjell som de syv søstre, utforske hullet i Torghatten, besøke tusenvis av øyer og hvite sandstrender eller øyhoppe med sykkel i det mange mener er Norges beste område for havpadling. 

Men blir du syk, skadet som turist eller må føde ja, da skal det ikke finnes sykehus her? Det her er våre arbeidsplasser, vår verdighet og vår sjel. Det er som Ida Marie Sivertsen sier, vi må finne tilbake til vår menneskelighet. 

Så no står vi sammen Sandesjøens venner og bunadsgeriljaen og sammen brer vi edderdundyna over sykehuset Sandessjøen. Ta ikke tryggheten fra oss. 

BG
Anja Cecilie Solvik

1. mai appell Kristiansund 2019

Av Anja Cecilie Solvik

Haya Mayar, fra Smøla, fødte en jente 23.11.2018. Som overlevde takket være kort vei til fødeavdelingen.
Stine Forbord's datter, født 17, august 2011
lever i dag takket være kort avstand til
sykehuset.
Geir Brevik fikk kone og barn berget 29.2.1993,
på grunn av kort vei til føden, da et tilsynelatende normalt forløp endte i hastekeisersnitt.
Anne Eide Olsen som har termin i oktober
blir urolig av å ikke vite hvor hun skal føde og orker ikke tanken på å bo på hotell eller fraktes timevis over fjellet. Hun vil føde i Kristiansund. 

For lista er lang over nyfødte som ved stor sannsynlighet kunne omkommet eller fått skader dersom fødselen hadde startet under transport.

Tyve år etter første gang Tidens krav meldte om nedleggelse av fødeavdelingen, står vi her. I 2019. 

Vi kaller oss Bunadsgeriljaen og vi kjemper for det som burde være en selvfølge, Et trygt fødetilbud! 

Siden avisoppslaget i 1999 har sykehuset vårt blitt rasert bit for bit. Idet de ansatte har våget å tenke tanken om at grunnen er trygg så har
teppet blitt dratt unna. De er helter! Dem fortjener ros fordi det er umenneskelig å stå i en slik påkjenning over tid. Vedtaket i helseforetaket i mars var som vi alle vet basert på feil informasjon. 

Derfor krever vi en ugyldiggjøring av vedtaket. 

Vi krever at føden dermed fredes de neste fem årene. Og vi forventer en unnskyldning til de ansatte.  

At kompetansen på føden i Kristiansund er bra er bare å lese de tusenvis av historiene fra fødestuen inne på facebooksiden vår. 

Med disse vitnesbyrd kjenner de over 600 ansatte på støtten fra folket. Leger, jordmødre, sykepleiere, renholdere,barnepleiere, resepsjonister. Dette er arbeidsplassene våre, dette er tryggheten vår. Dersom sykehuset vårt forsvinner, kommer folk til å bosette seg der det finnes et sykehus i nærheten. 


Vi risikerer en avfolkning av by og bygd.

Ringvirkningene er store i den forbindelse. Hva blir igjen til de unge som vil flytte hjem dersom helsetjenester og utdanningstilbud legges ned. Bunadsgeriljaen tegner i dag over 17 000 medlemmer.


Startet av en kvinne i bunad så ble det to og tre og så ble vi 17tusen. 

Og vi har mennene med oss. Det er dem som sitter ved siden av oss i ambulansen, det er dem som står skrekkslagen på gangen ved hastekeisersnitt og det er dem som må ringe hjem. 

Vi er blitt sammenlignet med da kvinnenemarsjerte mot Versailles ved innledningen av den franske revolusjonen. Da de hentet de rike uvitende og dro dem med seg for å synligjøre virkelighetsbildet for dem. De hadde fått nok, ungene deres døde av sult og de var lei av å ikke bli hørt. 

Politikere er til for å tjene folket. 

Glemmer de det innhenter vi dem og denne gangen er vi uniformert med bunad og bevæpnet med hjerte, sølje og sikkerhetsnål. Statlig helsetilbud bør ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. 

Overskuddet fra en fødeavdeling er det nyfødte barn. 

Og ut av sykehus skal folk gå friske. Det bør være overskudd nok i verdens rikeste land. For det er en mager trøst for en mor og en far hvis barnet blir skadet eller dør som følge av manglende fødselshjelp i tide, at helseforetaket sparte noen få kroner.

Det vil vi aldri godta! Helsepolitikken bør styres av de folkevalgte og ikke byråkrater. 


Folkevalgte som evner å lytte til pasienter og fagfolk. Helsestyrene i møre og Romsdal har ikke lenger tillit hos folket, de må nå gjøre hva de kan for å gjenopprette den tilliten. Og klarer de ikke å løse sine oppgaver, så er det ministerens jobb å erstatte dem med noen som kan. Eller komme med løsning.

Så kjære forsamling, nå er Nordmøre samlet i kampen om det vi har kjært.

For Hver mamma skal føle seg trygg på at hjelpen er i nærheten når nedkomsten nærmer seg. Hver pappa skal føle seg sikker på at kone og barn blir berget om tiden renner ut. Hver storebror skal vite at mamma kommer trygt hjem med lillesøster. Vi skal ikke være redd for å føde våre barn.


Som førstegangsfødende Frida Skottheimsvik fra Romsdal sier, etter hun har lest innleggene om fødsler fra føden i Kristiansund er hun ikke lenger redd. Hun skal føde i Molde hun har nærhet til sitt fødested og siden hun kjenner viktigheten av det på kroppen støtter hun oss på Nordmøre. Og vi er enige. Vi vil ha gode fødetilbud i begge byer.

La oss legge fogderistriden død en gang for alle.

I går rodde kvinnene på Smøla en høygravid over talgsjøen i en båt fra 1928. Heldigvis gikk det bra. Hun rakk frem til jordmor. 

Det burde være en menneskerett å føde i trygge omgivelser i 2019. 

Så derfor står vi her, en heil gerilja, en hær av kvinner og menn. Folket har reist seg. Vi følger med dem fra Tusnastabben, Bremsneshatten, Høvikfjellet, Freikollen, Romsdalshorn, Storhornet, Sunnmørsalpene. Vi har besteget dem alle, i bunad, og nå sprer vi oss til topper over heile landet. Nordmøre, er samlet til kamp for føden, til kamp for et trygt helsetilbud for folket. 

Som Gro Dahle sier i diktet søstre:

"Det sier jeg deg bare Du burdet ikke kødde med en søster For en søster har en eller to eller hundrevis av søstre En brannmur av søstre Et festningsverk"

Sykehuset vårt ble bygget stein for stein. Den er vår festning, vår sjel og vår trygghet. Ta ikkje den fra oss. 

Dæm ska ikkje få lægg ned byen vårres. 

Takk

En Normørskvinnes synspunkt

Facebookinnlegg av Britt D'Angelo

Det er gått noen tiår siden jeg hadde mine to fødsler. Den ene på Kristiansund sykehus, den andre på Sicilia. Begge gangene var jeg så heldig å ha nærhet til sykehus, og med både jordmor, gynekolog, anestesilege og barnelege i trygg nærhet.


Man opplevde å være i gode, profesjonelle hender den gang (tross små lokalsykehus) og dette var de vakreste øyeblikkene i mitt liv ❤️ Man opplever ikke noe større.


Slike trygge omgivelser bør alle fødende få mulighet til å oppleve,- uansett hvor i landet man bor. Ikke alle kan regne med kun 15 min kjøretid som jeg hadde, men... 

,,,alle bør få tilrettelagt transporten til fødetilbudet på en så trygg og rask måte som mulig. Selv for de av oss som faktisk bor i mindre sentrale strøk.

Det begynner å bli noen år siden mine fødsler, og man skulle jo trodd at utviklingen hadde gått i positiv retning som på de fleste andre områder, men her har det vært stillstand. Ikke bare i noen tiår, men man kan nesten si det har skjedd lite ila flere tusen år . . 


Fra hun som måtte ha «transportfødsel» i en stall fordi det ikke var plass andre steder, og til i dag hvor mange av dagens fødende opplever å føde på ferger, i en drosje, i en busslomme . . 

Forholdene er da ikke så forskjellige? Heller ikke de hygieniske forholdene eller assistansen?Ved å legge ned lokalsykehus og ansette flere jordmødre, mener vår helseminister at det meste ordner seg. 


Jovisst er kvinner multifunksjonelle, men litt drøyt er det kanskje å forvente at en jordmor skal håndtere både anestesi, fødsel, inneha kirurgisk kompetanse samt gjøre de nødvendige grep om komplikasjoner oppstår? Ivareta mor og barn uansett situasjon. 

Og hva i de tilfeller barnet melder sin ankomst 2-3 måneder før termin? Blir det også jordmors ansvar? Eller er det ikke så farlig? 

Det hjelper ikke mye å sjekke inn på hotell i Molde uka før termin da Høie . .Og så er det dette uforutsigbare været da. Høststormer, orkaner, speilglatte og gjensnødde fjelloverganger, innstilte ferger og hurtigbåt. 

Ambulansehelikopter som ikke kan ta av grunnet værforholdene . .Kvinner i distrikts-Norge burde planlegge disse fødslene bedre! Unngå oktober- mars! Det kunne jo vært en god løsning . . men så er det denne tåka som så ofte dukker opp på sommeren. . . Samtidig ønsker jo Erna at Norges kvinner blir flinkere til å føde, flere barn må Norge, ha! 

Sannelig ikke enkelt dette. Og nå skal det spares 130 årsverk. I første omgang. . . Norge har ikke råd til en slik ødsling lengre. 

Deretter forsvinner den ene avdelingen etter den andre . . for hr Kvernmo er blitt satt til å jobbe med statistikker og kalkulator, og det tar denne herren alvorlig! 

Tallenes tale er klar sier han; Norge har ikke råd til gode fødselstilbud. De som ikke vil bosette seg sentralt, får bare finne seg i det! 

For en tid tilbake studerte jeg statistikk og vitenskapsteori. Min lærer understrekte at statistikker ikke er fakta. De må leses med kløkt,- fordi de fremlegges for å bli tolket slik man ønsker de skal bli tolket.

Min oppfordring til hr. Kvernmo, før det endelige vedtaket om Kristiansunds fødeavdeling. Legg bort statistikker og kalkulator et øyeblikk, ta et «stjerneperspektiv» på denne saken, la hjerte og fornuft bli en del av vurderingen og forsøk å se det hele fra en Nordmørskvinnes synspunkt.

(og for å minne litt om mulige værforhold. . . )