Det planlegges fremdeles for store sykehusenheter over hele landet. Enheter folket må betale en høy pris for.
Nei 2020 ble ikke året da alle forsto mer av å være syke. Det er ikke bare de som går i protesttog mot strenge restriksjoner mot korona som ikke klarer å sette seg inn i hvordan det er å være syk. Folk som ikke har opplevd å være pårørende for alvorlig syke barn, er ikke i stand til å forstå hva og hvilke behov en familie i en slik situasjon har. I Aftenposten søndag 29 november på selveste første adventsdag, kunne man lese kronikken til et fortvilt foreldrepar. Jon Harald og Therese Hoff opplevde det verste foreldre kan tenke seg. Deres datter Sonja, døde av leukemi, bare to år gammel. Da de var innlagt med barnet, ble de sjokkert over hvordan forholdene var, for langtidssykes barn og pårørende. I flere måneder av gangen bodde de på dobbeltrom med en annen familie i samme fortvilte situasjon, uten mulighet til å verne hverken seg eller barnet. Eller de lå på isolat som virket mer som et fengsel enn et sted for helbredelse. Jon Harald og Therese snakker om behovet for et eget barnesykehus. De vil utfordre politikerne til å endre tankegangen i utviklingen av nye bygg. De har sett mangelen ved større norske sykehus. De presenterer flere elementer som burde være en selvfølge ved sykehus i dag, som muligheter for frisk luft, dagslys og utsikt. De sier tydelig ifra om fasilitetene ved barneavdelingen ved Rikshospitalet som trenger flere enerom, egne toalett og samtalerom.
Bunadsgeriljaen tok på seg bunaden i 2019 for å kjempe mot nedleggelser av fødeavdelinger. Det vi da så var at ved nedleggelser av de mindre avdelinger ga dette et økt press på de store. Et eksempel er at da Helse Midt la de ned Orkdal fødeavdeling i 2012, for å finansiere St Olavs, var resultatet 200 færre senger etter utbyggingen. Da de åpnet Kaldnes i Østfold. Var det allerede korridorpasienter på åpningsdagen. Nå 14 desember setter Helseforetaket i Møre og Romsdal spaden i jorden for å bygge det nye fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal. UTEN egen barneavdeling. Det nye sykehuset skal ha 8 senger inne på en voksenavdeling. Samtidig legger de ned barne, føde og akuttavdelingene i Kristiansund. Derfor stiller vi spørsmålet; Hvorfor fortsetter regjeringen å kjøre på med denne nye strukturen med nybygg når praktbyggene ikke holder mål? Når det er helt tydelig at nytt ikke betyr bedre? En skulle tro at et forbedret helsetilbud var målet.
Siden Bunadsgeriljaens opprinnelse har vi fått høre at de mindre avdelingene både barn og føde må vike for et bedre fagmiljø ved de store. Dette øker kapasiteten og forbedrer fagmiljøet hevdes det. Enda forskning viser at tre av fire fusjoner fører til systemsvikt, kø og andre uheldige konsekvenser. Hva er målet dersom dette betyr, kanskje bedre behandling, men under verre forhold? Vitnesbyrdene er det samme fra de store føde og barsels- avdelingene også. Overarbeidete ansatte, manglende overvåkning før fødsel og kort liggetid på barsel.
Foreldrene til Sonja henvender seg til helseminister Bent Høie via Aftenposten, og spør: «Vet Helseministeren at det er slik dødssyke barn og deres foreldre blir behandlet. Innelåst på bittesmå rom?»
Helseminister Bent Høie, svarer at sykehus skal være tilpasset barns behov. Problemet mener vi i bunadsgeriljaen at forutsettingene er ikke tilstede for å kunne gjøre dette. Noe foreldrene også påpeker. De nye sykehusbyggene er ikke bygd for pasientene.
Nye sykehusbygg presses igjennom av helseforetak som er satt til å gjennomføre mandatet.
Det er en gjengs oppfatning at behandlingstilbudet er bedre ved de store klinikkene, enn de små. Ergo må vi bare satse på de store. Men vi trenger begge like mye. Derfor må det også satses på de små enhetene som for eksempel tilbyr et trygt oppfølgingstilbud nær hjemmet for barn med alvorlig sykdom og kroniske lidelser.
Men det som skjer i praksis er at de mindre sykehusene mister tilbud til inntekt for de store. Helseforetakene gjennomfører kutt og nedskjæringer for å bygge nytt. På Nordmøre mener man at det er bedre for foreldre og gravide å ta seg frem gjennom tuneller og over fjellet og fjord, for å få behandling og hjelp.
Foreldrene til Sonja ønsker å utfordre politikerne til å tenke annerledes, på barn og pårørendes beste i utviklingen av sykehusbygg. I vårt land er ikke dette tilfelle. Her planlegges huset før man kartlegger behovet. Og så kutter man etterhvert som man bygger. Nye sykehus er en del av en oppskrytt sykehusmodell og bør stoppes før man river ned det som fungerer i dag. Politikerne bør lytte til erfaringer fra pasienter og pårørende. Slik at fremtidens sykehus kan bli bygget for folkets behov og ikke først og fremst for å samle fagmiljøer i pene sterile rom. Ja vi tente et lys denne søndagen for alle foreldre og pårørende som opplever sykdom på nært hold. For alle fødende som må passere nedlagt fødeavdeling på sin vei og for alle som orker å stå frem etterpå og fortelle om sine erfaringer. Får håpe de ikke snakker til døve ører, men at det gir innsikt i hvordan det er å være syk eller pårørende i dag. Og at det på sikt fører til endring, men da må vi fjerne spaden og tenke oss om.
Comments