Anja Cecilie Solvik

Geriljaleder og inspirator

Kontakt oss

Anja Cecilie Solvik

Geriljaleder og inspirator

Kontakt oss

Anja Cecilie Solvik

Geriljaleder og inspirator

Kontakt oss

Anja Cecilie Solvik

Geriljaleder og inspirator

Kontakt oss

Anja Cecilie Solvik

Geriljaleder og inspirator

Kontakt oss

Geriljalederen

I huset mitt i Heggedal i Asker, bor jeg med min mann, Jan Helge Golmen, Jonas Oliver på snart 17 år og mine tre katter. Una, min datter er flyttet hjemmefra. Hjemmet mitt og familien min er stabil. Vi er vilt glade i hverandre. Vi er hverandres viktigste støttespillere. Selv om vi kan krangle heftig iblant. 

Jeg er født ved Kristiansund sykehus 9 oktober 1974. 

Mine foreldre var tenåringer og pappa var med på fødselen. De giftet seg noen år etterpå. Jeg er oppvokst på Goma i Kristiansund. Da jeg skulle studere flyttet jeg til Oslo. Der studerte jeg både kunst og estetiske fag. Jeg er billedkunstner og har drevet mitt eget kunstgalleri, Pikene ved broen. Jeg har også undervist i kunst ved Drammen videregående skole. 

Mitt engasjement for sykehuset starter egentlig i 2014. 

Da det blir kjent at Lokalsykehuset vil bli rammet av planene om et fellessykehus. Jeg gir fødeavdelingen et bilde i gave og boltrer det fast i veggen, med beskjed om at det skal ikke flyttes over fjellet. Fem år etter er det en realitet, føden flyttes, vi må finne en løsning med bildet. Det er da jeg bestemmer meg for å gjøre et stunt i bunad.

Etter hvert som dette har vokst seg stort, så opplever jeg ofte at jeg bruker alt jeg har lært gjennom livet til å løse denne meningsfulle oppgaven. 

Jeg er der hvor jeg skal være. Det føles nesten som et kall. 

Sylvia traff jeg på min første utstilling på Tahitibrygga i Kristiansund. Mange tror vi er omgangsvenner, men det er vi ikke. Det føltes naturlig å finne sammen til denne misjonen dette er. 

Sylvia er min sjelevenn, ett av de vakreste menneskene jeg har møtt. 

Og den beste NK man kan ha. Mellom Sylvia og meg går det en navlestreng fra hjerte til hjerte. Hun har vært og er en svært viktig støttespiller i denne saken. 

Hun er utrolig smart og har god peiling på politikk. Utad kan det se ut som hun er den som bærer veska mi, men sannheten er at hun er den som holder hjertet mitt. 

Og sammen med alle de andre er vi overbevist om at vi skal få til endring!

Om Sylvia

Kystkvinner

Kystkvinner har alltid rodd for livet. 

Når fødeavdelingene flyttes eller legges ned slik det ble gjort i Mosjøen, skaper dette frykt, stress og usikkerhet. Kvinner på Helgelandskysten og på Nordmøre har til alle tider kjempet mot klokken når en fødsel har nærmet seg. Dette fikk vi vist godt i forbindelse med stuntet da Ida Skaret og elleve andre rodde en høygravid kvinne over Talgsjøen fra Smøla i en båt fra 1928. En tur som tok fem timer. Dette for å synliggjøre at vi vil ikke frykte det vi fryktet den gangen. 

Min farmor ble født i en seng på øya Hatsmosø mellom Smøla og Veiholmen. Hun var heldig. 

Hennes mor, min oldemor Anna Magdalena, fødte sine tolv barn hjemme, med bare én jordmor på stedet. 

Det gikk bra. Hun var laga for slik, som man sa den gangen. Men man hadde heller ikke så mye valg. Det var mange det ikke gikk så bra med. Flere døde i barsel og mange opplevde dødfødsler. 

Å ro for livet

Båten Smølajentene brukte ble brukt av jordmor til å frakte kvinner i fødsel over sundet. I all slags vær og vind. Dersom Kristiansund fødeavdeling legges ned, rammes Smølakvinner og andre som er bosatt på ytre Nordmøre mest. Kampen om kvinners rett til å føde trygt ligger i blodet. 

Og kystkvinnene er med i ånden. 

De følger med fra Alvoret, moloen og andre utkikksposter hvor de har stått og speidet etter sine menn med barn i magen og en på armen. Dette var kvinner som ikke hadde mye valg. De var født inn i en verden som krevde at de jobbet og strevde.

Les mer om virkeligheten

"Det store er ikke alltid godt, men det gode er
alltid stort."

-Ukjent